Dongeribukser er noe jeg alltid har hatt i skapet. Da jeg vokste opp var det Levis 501 som var det helt store. Vi dro ned på Grønland i Oslo og kjøpte bukser som var feilvare. Det var om å gjøre å finne en hvor lappen ikke var klippet av, bare klippet i. Det kunne vi fikse på.
Dongeribukser har også vært en av de få buksene hvor det har vært stor nok variasjon til at jeg kunne finne noen som satt som de skulle. Og ja, jeg har mer enn en, og jeg elsker dem. Men så var det denne forbaskede krympingen i klesskapet da. Til tross for stretch var alt håp ute for slim fit og merkelig små størrelser. Jeg følte meg rett og slett som en godt stappet pølse. Men hva gjør man med gamle jeans?
Jeans er blant de plaggene som sjelden går til Fretex, selv om jeg har vokst ut av dem. De brukes som lapper når andre bukser har fått hull, eller så hender det jeg bruker deler av av dem i andre prosjekter. Også er det noe med en viss ærbødighet for materialet. Joda, det er liksom den hverdagslige arbeids-buksen, men vel vitende om at det går med omtrent 7000 liter vann for å produsere en dongeribukse vil jeg gjerne at de skal vare så lenge som mulig.
Saken var nå at jeg satt med flere bukser i kategorien "stappet pølse" som jeg ønsket å lage et skjørt av.. Noen hadde kort liv, andre var slim fit, så det var litt av hvert, men ikke sånn helt enkelt å bare klippe og sy sammen til et nytt skjørt. Beina var rett og slett så smale at det ikke var mulig uten å legge inn kiler. Løsningen ble 3 bukser i en!
Klippingen
Jeg tok utgangspunkt i 3 bukser. 2 var slimfit, og en som var medium i livet. Når jeg dro den helt opp i livet var den nesten passe, men den var trang over hoftene selv når jeg hadde sprettet opp beina. Sømmen ble derfor åpnet nesten helt opp til lommene. Da ble det litt lettere å få skjørtet på seg, og med kiler i sidene satt det penere over hoftene.
Beina på slim fit buksene ble klippet så høyt opp som mulig ved skrittet. Alt som var igjen var en veldig luftig shorts. Den smaleste delen ved anklene ble nå toppen på kilen, jeg snudde stykket fordi det var mest stoff ved lårene. Det var stor forskjell på for og bakstykke på buksene, så jeg valgte å kun bruke bakstykkene på buksene. Forstykkene skal jeg alltids finne et annet prosjekt å bruke på. Buksebeina ble rettet opp, og klippet til så de ble trekantede kiler. Jeg satte inn kiler foran, i sidene og bak. Alle delene ble overlocket før jeg begynte å sy dem sammen.
Kilen som skulle sitte helt bak ble rett og slett merkelig når jeg skulle plassere den i sammen høyde som de andre. Den gikk helt opp i baken, så jeg bestemte meg for å heller sy buksebeina litt mer sammen og ha en mindre kile bak. Jeg syntes skjørtet også satt bedre på denne måte.
Tilbake til begynnelsen?
Jeg hadde nylig en samtale som minnet meg på at jeg lekte mer med det jeg laget før jeg begynte å sy for alvor. Jeg farget egne tekstiler, applikerte, broderte og sydde på perler på både strikk og tekstil. Dessverre må jeg nesten si, men da vi flyttet til der vi nå bor for 15 år siden kvittet jeg meg med mye av det jeg hadde laget tidligere. Ikke at det hadde blitt brukt, men det var artige tids-minner.
Men det ble en del av inspirasjonen når skjørtet først var sydd sammen. Litt tekstil fra buksene til min bedre halvdel ble brukt til å lage applikasjoner av. Tre blomster i ulike størrelser ble plassert nederst på skjørtet, (passet fint med 3 bukser), noen kjedesting og perler i midten fikk blomstene også før jeg anså meg som ferdig. Eller? Mulig dette blir et plagg som kanskje kommer til å blomstre videre?
Jeg har fortsatt litt denim igjen. Et par herrebukser og en "stappet pølse" ligger klar til redesign. Spørs om ikke assistenten Albert må tilbringe flere dager under strykebordet mens matmor forsøker å gi nytt liv til gamle bukser.
0 kommentarer