Hvor ung føler du deg?

Mange forteller at de fortsatt føler seg som 25 når de har bikket ofte det dobbelte eller tre-dobbelte. Jeg forstår utsagnet selv om jeg ikke uten videre kan si meg enig i at jeg føler det slik. Jo da, jeg kan skrive under på at det blir mindre og mindre samsvar med den personen som ser tilbake på meg i speilet og den personen som jeg føler meg som. På en måte, og på en annen måte ikke.

Hvor annerledes hadde ikke livet vært om jeg satt med hele den livserfaringen jeg har samlet gjennom et langt liv som 25 åring. Hvilke valg ville jeg tatt, de samme eller ville jeg gjort andre valg? Jeg tipper det siste. Valg ble tatt på bakgrunn av den informasjonen og kunnskapen jeg hadde den gangen. Jeg skulle gitt mye for å ha den tryggheten og livserfingen jeg har i dag som 25 åring. Men det er nettopp alle valgene jeg har tatt opp gjennom livet, og erfaringen fra disse, som har formet meg til den personen jeg er i dag.

Litt hverdagsfilosofi om det å bli eldre. Det er faktisk helt greit!

Nå har jeg riktig nok en kropp som gir meg noen ekstra utfordringer, men selv før det begynte å gjøre seg gjeldende er det lenge siden jeg ville overlevd mine unge studentdager hvor vi praktiserte, ut på onsdag (lille lørdag), torsdags-treff på Rockefeller, dans på fredag og lørdag og cafe eller kino på søndag for å roe ned til forelesning på mandag. Hver tid sin sjarm.

Det er en langt mer tålmodig, klokere og mer reflektert versjon av meg selv jeg ser i speilet i dag, enn den jeg var som 25 åring. Og selv om jeg kanskje ville gjort ting annerledes om jeg hadde visst, så angrer jeg ikke på valgene jeg tok. Jeg gjorde det beste jeg kunne ut fra det jeg hadde tilgjengelig. Erfaringene jeg høstet ga meg verdifull læring både på godt og vondt. Og kanskje det var de som forberedte meg på tøffere tider, og troen på at ting ordner seg - eller går over. Men også den indre tryggheten og roen som kommer med alder. Om jeg skulle gått tilbake og endret på noe, måtte det ha vært å være rausere og snillere med meg selv.

Jeg er ikke så sikker på om 25 er den tiden jeg ville hatt om igjen, det var mye usikkerhet og en del strev. Strev etter å få ting på stell. Noe av det paradoksale er at jeg føler at jeg ikke har det så travelt lenger, som da jeg var yngre. Kanskje fordi jeg har oppdaget at ting som var viktige den gangen er ikke så viktig lenger. For med alder, livserfaring, livssituasjon endres behov og også verdier. Jeg står heller ikke og kjemper på hver barrikade lenger, jeg har lært meg å velge mine kamper. Sånn sett har jeg blitt mindre rebell, selv om det glimter til innimellom.

Livsglede, latter og kreativitet består. Men jeg har en annen ro i det jeg gjør enn tidligere.

Utålmodigheten kan jeg kjenne på ennå. Det er når det kommer til nysgjerrighet, ønske om å leke, utforske, kreativiteten, det som får latteren til å boble og livsgleden hvor det er størst dissonans mellom det jeg ser i speilet og det indre. På den annen side, livsglede og nysgjerrighet krever ikke 25 åringens nattklubb-utholdenhet. Der kommer du faktisk veldig langt med erfaring. Også har jeg en annen trygghet i det jeg gjør i dag. For alt i alt, så er jeg takknemlig for å ha fått muligheten til å oppleve, gjøre feil, lære, for å ha elsket og sørget, mistet og fått, og det å bli eldre. Jeg ser ikke på det å bli eldre som et nederlag eller noe jeg skal skamme meg over, tvert i mot, det er mange som ikke får den muligheten. Jeg velger heller å bære livserfaringen og årringene mine med stolthet. Så hvor gammel føler jeg meg? Svaret er, akkurat passe!