Mye bråk for en bluse

De som har fulgt bloggen min gjennom årene vet at mine egne sømprosjekter har en tendens til å balle på seg. Utfordringer som knapphet på tekstil, eller endrede planer har en tendens til å gjøre ting litt mer utfordrende enn jeg hadde sett for meg. Et avslappende prosjekt du liksom, ja det skulle tatt seg ut.

Nå syr jeg av flere grunner kun i mindre bolker, det meste av det jeg gjør må jeg porsjonere ut. Men bare det å kunne bruke mange uker på å sy ferdig et lite prosjekt, uten å måtte stresse med tidsfrister, er i grunnen ganske deilig. Søm er i ferd med å bli rekreasjon igjen.

Med så mye strev og bråk for en bluse, den må jeg jo bli glad. i.

Ikke uten kamp

Tekstilet i blusen var av den typen jeg måtte krangle meg til for å få lov til å kjøpe. Og overraskende nok skjedde dette ikke i Italia, men i Tyskland. Min bedre halvdel og jeg var på vei hjem fra bilferie i Italia, og hadde lagt inn et stopp i Hamburg . På den samme turen hadde jeg møtt på mye motstand mot mine farge-valg, i samtlige garnbutikker vi hadde besøkt i Italia, og trodde at det nå endelig var slutt på diskusjoner om fargevalg. Målet var en tur innom Mahler Stoffe for å kjøpe tekstiler til innkjøpspris. De var i tillegg kjent for å ha godt utvalg i alle mulige kvaliteter, og du kunne være heldig å komme over tekstiler fra Max Mara, Dior med flere. Med andre ord, et sted hvor du bruker litt tid.

Jeg hadde vært innom hyllene med silke, og hadde falt for fargene i dette tekstilet. Sammen med «et par» andre stoff-ruller under armen ilte jeg bort til klippebordet. Det sto tre ansatte i nærheten, så jeg prøvde meg på et «Hallo» og et ivrig smil. Null respons. Jeg gestikulerte ivrig, de tre så bort på meg, vekslet noen ord, men rikket seg ikke. Etter å ha vært noen ganger i Tyskland har det slått meg at det er overraskende mange som ikke snakker engelsk. Så jeg mimet videre, «klipp klipp» med fingrene og nikket håpefullt i deres retning. To av dem beveget seg mot andre kunder før den tredje motvillig kom mot meg. «Denne skal du ikke ha», sa hun på engelsk. Hun så ikke imponert ut. «Jooo, det er denne jeg vil ha» forsøkte jeg, men ble møtt av hoderysting.

Stoffruller på stoffruller med silke, ull og lite polyester. Det var rett og slett et sted det var lett å glemme tid og sted.

Jeg må ha sett ganske lamslått ut for hun dro meg bort til speilet og forklarte. «Håret ditt og stoffet går i ett. Null kontrast, det blir kjedelig. Finn noe annet». Det var først når hun dro frem et annet tekstil, og holdt det opp foran speilet at jeg forsto hva hun mente. Dette var mens jeg fremdeles var rødåret, i dag ville jeg forhåpentligvis fått kjøpt tekstilet uten kamp. Men, jeg forsto at jeg måtte tenke nytt og tok en ny runde og fant silke i en annen farge som hun godkjente. Men så tok jeg sjansen, etter at hun hadde klippet tekstiler for storparten av feriebudsjettet mitt, og   spurte om jeg likevel kunne få kjøpe 1,5 meter med tekstilet jeg først hadde valgt ut. Jeg skal ikke si at hun snøftet, men hun gjorde et poeng av at dette gjorde hun høyst motvillig.

Ikke helt som planlagt

Vel hjemme igjen sydde jeg en kjole av den andre silken, men jeg vet ikke om det var valg av modell eller bare at jeg syntes det andre tekstilet var finere som gjorde at kjolen aldri ble noen suksess i mitt klesskap. Så begynte jeg å klippe til en kjole i tekstilet jeg hadde måttet kjempe for, men så stoppet hele prosessen. Det ble ikke som jeg hadde tenkt, og alt ble liggende i kjelleren helt frem til datteren min skulle gifte seg. Planen var å sy en bluse og et skjørt til bryllupet, men tidsplanen holdt ikke. Jeg rakk dog å sy en relativt enkel kjole av et annet tekstil, just in time.

Bærestykket og ryggstykket matchet nesten - og det var helt tilfeldig. Ermene har blitt veldig nedtonet, et par diskre innsnitt i ryggen gjør blusen til mer fasongsydd.

Jeg hadde vist frem tekstilet til venninne som er ekspert på både farge – og stil-analyse, som kommentert at stoffet var bråkete. Jeg hadde ikke tenkt over det før hun sa det, var bare forelsket i alle fargene som jeg nå ikke gikk i ett med lenger. Nå hadde jeg på forhånd vurderte en relativt enkel, men feminin bluse som jeg regnet med ville tåle mønsteret. Men ting går jo aldri helt etter planen.

En av de viktigste tingene i søm er klippingen. Har du klippet feil så er det ikke alltid så lett å rette opp. Her var premisset at blusen allerede var klippet opp i deler til en kjole. Det kan du trygt si ga noen begrensninger i forhold til snitt og utforming. Ermene og ryggstykket klarte jeg å få til ut fra det som skulle være skjørtet. Jeg hadde noen mindre store deler igjen som jeg håpet ville rekke til forstykker. Det var akkurat ikke nok. Etter litt fundering bestemte jeg å klippe bærestykket større så det kunne gå litt ned foran. Det var bare det at det så helt merkelig ut. Linjer må ha en funksjon. Et innsnitt har en funksjon, men denne linjen havnet på linje med knappestolpen og så bare ut som det den var, en skjøt.

Linjen oppe ved kragen syntes jeg ble mer forstyrrende enn om jeg la den under brystet.

Nettopp fordi stoffet var så urolig ønsket jeg å ha færrest mulig linjer og skjøter, men her var det ingen annen løsning enn å skjøte. Spørsmålet var bare hvor. Valget falt på å legge skjøten under bysten. Jeg tegnet et nytt mønster hvor jeg spilte ut overdelen for å lage litt rynker under brystet. Det var da jeg virkelig forsto hvor bråkete stoffet var. Dette tekstilet skulle ikke ha mer rynker enn absolutt nødvendig. Et litt større innsnitt roet det hele ned.

Ermene ble en påminnelse i hvorfor jeg elsker å sy i tykt og stabilt ullstoff. Ermesplitten skled og ble et lite mareritt. Etter å ha hylt og stønnet nok over stoff som vandrer mens jeg jobber med det, valgte jeg minste motstandsvei og laget splitten på enklest mulig vis. Skal jeg sy flere bluser i silke er det flere ting jeg kommer til å velge å gjøre annerledes for å spare meg for en del frustrasjon. Puffen jeg hadde laget til ermene, som jeg trodde var ganske beskjeden, ble alt annet enn diskré. Her var det bare å moderere og gjøre ting litt enklere. Keep it simple!

Jeg er jo også fornøyd med å ikke ha gitt opp underveis. Neste prosjekt tror jeg likevel blir i ull. Tykk ull. Stødig ull.

Symaskinen min er ikke god på knapphull, ved den minste motstand så er det full stopp og tygging. Jeg har et planlagt kåpe-prosjekt hvor jeg allerede har bestemt meg for å sy knapphullene for hånd. Her endte jeg opp med å sy flere knapphull på gamlemåten, med opptegning av knapphullet og sikksakk. Knappene gikk nesten i ett med blusestoffet noe jeg var godt fornøyd med, blusen trengte ikke knapper som gjorde ting mer rotete og urolig.

Resultatet ble kanskje ikke helt som jeg hadde håpet på, jeg ønsket forstykker uten oppdeling, men når du må kompromisse så handler det om å gjøre det beste ut av situasjonen. Jo da, tekstilet er urolig, men til et par mørke bukser eller skjørt kan blusen godt få leke hovedrollen. Mest av alt er jeg fornøyd med at tekstilet nå endelig har blitt til noe jeg kan bruke. For når det lå oppklippet i kjelleren hadde jeg tross alt ingen glede av tekstilet.