Bakgrunnen for navnet Helles Syskrin kom etter litt fundering frem og tilbake da jeg begynte å håndarbeids-blogge i 2010. For meg har det aldri vært enten eller. Jeg har sydd, strikket, heklet, tegnet og malt. De ulike teknikkene har bare vært ulike måter å bruke kreativiteten på. Den tekstile delen har også hatt en praktisk funksjon. Jeg begynte for alvor å sy i en tid hvor klær fremdeles var kostbart. I mange år hadde jeg stor glede av å handle inn tekstil og garn, mens jeg planla hvordan selvkomponerte ullgensere skulle kunne mikses og matches med selvsydde skjørt eller bukser.

Søm fungerte i mange år som en form for terapi for meg. Det var et sted hvor jeg kunne koble ut alt som handlet om eposter som burde vært sent, om jeg hadde husket å vaske gymtøy eller kjøpt gave til en bursdag. Alt handlet om å tenke steg for steg, eller sting for sting. Hvorfor jeg begynte å sy for alvor har jeg egentlig ikke snakket så mye om. Det var privat og forklaringen på at 157,5 cm (ikke glem den halve cm) kunne gjøre det noe utfordrende å finne klær som passet var en del av historien. Men det begynte litt før. Og det begynte som terapi.
Tidlig krøkes som god krok skal bli
Nå skal det sies at jeg begynte å sy før jeg begynte på skolen. Tjorven-dukken trengte nye klær, og mor mente at dette burde jeg kunne fikse selv og utstyrte meg med litt kunnskap, saks, nål og tråd. «Learning by doing» i praksis. I mange år sloss jeg med symaskinen hennes. Mor hadde en eldgammel Elna, uten pedal, men med en spak. Ingen automatikk, og mye tenners gnissel. Jeg følte at symaskinen hennes var min nemesis som lagde strul hver gang jeg skulle forsøke å sy meg noe nytt. Tygg, tygg, tygg... Heldigvis hadde vi symaskiner på både barne- og ungdomsskolen hvor jeg fikk utfolde meg ganske fritt.
Strikke gjorde jeg alltid, men det hadde som oftest et praktisk formål i form av et ferdig plagg. Det var tegning som var min store lidenskap. Det var der jeg glemte tid og sted, der hvor fantasien virkelig fikk leve fritt. Ganske ung traff jeg han som ble mannen i mitt liv, og ikke så lenge etterpå ventet vi vårt første barn. Men i 16. uke gikk alt galt, og jeg var knust. Fraser som at vi skulle være glade for at det hadde skjedd så tidlig, eller at det ikke var uvanlig, vi var jo så unge - ga liten eller ingen trøst. På dette tidspunktet sto jeg også uten jobb og uten noe å fylle dagene med. Tegne klarte jeg ikke, det var bare mørkt. Jeg følte meg alene og overlatt til meg selv med sorgen.

På denne tiden bodde vi på Grünerløkka i Oslo. På vei ned Thorvald Meyers gate gikk jeg forbi en butikk med symaskiner utstilt i vinduet. Og tror du ikke, der sto akkurat den samme maskinen som min mor hadde. Jeg visste der og da at den var svaret. Selv om 800 kr var fryktelig mye penger for oss den gangen, forsto min bedre halvdel alvoret og kjørte og hentet den blytunge investeringen. Så begynte jeg å sy og fikk noe annet å konsentrere meg om.
Når du syr, må du nemlig være til stede i det du gjør. Og sakte, men sikkert fikk jeg ro til å bearbeide og komme meg videre og ut av mørket jeg var på vei ned i. Da jeg gikk gravid med våre to neste sydde jeg mye. Det hjalp på å roe meg ned, og få tankene vekk fra bekymringer om hva som kunne skje. Mors tvilling-maskin og jeg ble gode venner, og selv om den ble pensjonert for mange år siden står den fortsatt i kjelleren og minner meg om sin verdi.

Jeg kom frem til at et Syskrin kan romme så mangt. Historier om sorg, glede og håp. Og hvem sier at det ikke også kan gjemme seg et og annet garnnøste der også? For som kjent, kan det ligge terapi i hvert sting eller maske.
Comments