Bunad var ikke spesielt «hot» på 80-tallet. Om du ser bilder av konfirmanter fra den tidsepoken hadde de fleste høyt stivet hår og antageligvis kledd i noe med skulderputer. Me til tross for ukul-heten var det høytid over bunaden. Den var ikke noe alle hadde, men den kunne brukes til alle anledninger som krevde litt høytid.
Jeg forelsket meg i bunadens fargeglade broderier, og den symboliserte et lite anarki mot datidens regler for fargebruk. Bunad var noe jeg virkelig ønsket meg, men måtte vente med til jeg ble voksen og kunne sy den selv. Jeg kan ikke beskrive hvor stolt jeg var den første 17.maien jeg kunne stille i selvsydd bunad. Du blir liksom litt rettere i ryggen når du tar på deg bunaden. Av naturlige årsaker ble det ikke den eneste, men så har jeg også brukt dem så ofte jeg har kunnet. Du er alltid kledd i en bunad. Og det er nettopp tradisjonen for å bruke bunaden som nå har blitt innlemmet på Unescos liste over immateriell kulturarv. 6.desember 2025 er en spesiell dag for alle som er opptatt av bunad.
Hvordan vi bruker bunaden vår er helt spesielt, og noe som man mener bør tas vare på. Vi er langt fra de eneste som har nasjonale folkedrakter, men de brukes ikke på samme måte som vi bruker våre bunader. Bunadene våre er laget i materialer så de tåler å arves, og kan vokse med eieren.
Jeg har sydd om bunader fra oldemødre til oldebarn, fra bestemor til barnebarn og fra mor til datter. Det er alltid like høytidsstemt. Jeg har fått æren av å restaurere uerstattelige familieklenodier og virkelig fått kjenne på at en bunad er så mye mer enn bare et plagg.
Det skal også sies at noen hater bunaden. De føler seg bumsete og så langt fra fin og prinsesse-aktig som det er mulig å komme. 3 meter med ull rundt livet, i en uniformert drakt. Nei takk. Det må også respekteres. For vi er forskjellige, og det er noe av det som gjør ting interessant.
Bunaden er i stadig utvikling. Den er i større grad blitt et allemannseie, på godt og vondt. Noen vil gjerne sette sitt preg på bunaden, andre holder seg til tradisjon. Det er et vårtegn like sikkert som at hestehoven stikker opp at vi diskuterer bunadbruk. Men sikkert er det at bunadbruken er levende.
Hva oppføringen på Unescos liste vet vi fortsatt ikke. Det er opp til politikerne å avgjøre om de ønsker å sette av midler til å bevare kompetansen om håndverket eller ikke. Det er også opp til dem om det vil ha påvirkning på om praktisk estetiske fag får en større plass i skolehverdagen til unge igjen.
Dessverre taper ofte praktisk estetiske fag når budsjetter må kuttes. Det gjør det vanskeligere for unge å velge et slikt yrke, dersom de aldri eksponeres for håndverket. Det har også vært og er en diskusjon blant mine tidligere kollegaer hvorvidt det er riktig å utdanne unge til et yrke som de færreste vil ha mulighet til å livnære seg av. De fleste som har sydd en bukse selv forstår at det ikke ligger rettferdige lønns- og arbeidsvilkår bak buksen som koster 200 kr på HM. Det er noe med å forstå verdien av håndverket,
som kan bidra til å heve statusen til håndverkerne.
Jeg velger å være optimistisk og håper at dette er første skritt på veien til mer håndverk i skolene, mer søkelys på bærekraftig produksjon, og kanskje litt mer nysgjerrighet om bunadens historie og opphav. Og sist, men ikke minst, et stort hipp hipp hurra, og gratulerer til alle de som har vært med på å få bunaden innskrevet på Unescos liste som immateriell kulturarv.
Comments