Juleforberedelser og rampenisser

For mange er desember en eneste lang maraton av juleavslutninger og ting som må eller bør gjøres. Forventningspresset på å skape den perfekte julen kan bli litt i overkant mye der man skvalper seg igjennom julegløgg, tørre småkaker, falsk barnesang og mye dårlig samvittighet over alt som burde ha vært gjort.

Forventingen om all denne lykken kan gjøre det vanskelige om det eneste du egentlig kjenner på er et ønske om at julen snart skal være over. Det kan være savn, eller erkjennelsen om at julen på ingen måte blir slik du verken ønsker eller hadde tenkt. Kanskje er det første året du feirer jul uten barna dine, uten en forelder som har gått bort eller forvissningen om at familieselskaper ikke alltid er idyll. Noen har en onkel "Arnstein" som alltid drikker litt for mye og forteller groviser utover kvelden, bikkja som har fått diare etter at svigermor har snikforet den med julemat, eller familiekrangler med så dype røtter at ingen egentlig husker opphavet til konflikten. Vel, det kan være greit å huske på at selv om ting ikke er perfekt går det meste greit. Det som ikke ordner seg, har også en tendens til å gå over.

Jul kan være kos, men også mas og stress. Men det er litt opp til oss hva vi velger å si ja til, hvilke forventninger vi har til oss selv, og hva vi egentlig kan kontrollere - hvordan reagerer vi på det vi møter.

Slakke litt av på kravene

I mange år var jeg syk hver 1. juledag. Kroppen kollapset når den endelig fikk sjans til å hvile. Så snufset jeg meg feberhet gjennom romjulen, inntil jeg begynte å slakke litt mer av på egne forventninger om hva som burde være i orden før juleferien skulle begynne. Det innebar en revurdering av juleforberedelsene mine, det ble mindre julebakst, mindre pynt, jeg takket nei til aktiviteter og la opp til flere dager hvor det ikke skulle skje noen ting. Og det hjalp!

Andres eller egne forventninger?

Jeg studerte ved siden av full jobb da barna fortsatt gikk på barneskolen, og kjente godt på hvordan en Seigdame måtte føle seg innimellom. Ganske ofte følte jeg meg som en dårlig parodi på Otto Jespersens Tårnfrid som hastet fra det ene til det andre, og aldri strakk helt til noen steder. Men så var det tid for juleavslutning hvor guttenes foreldre var ansvarlig for kakebakst. Jeg hadde akkurat lest boken, «Jeg fatter ikke hvordan hun får det til», en humoristisk fortelling om en karrierekvinne og mor, og hvordan hun løste små og store utfordringer. Hvordan hun løste kakebakst til en skoleavslutning hadde fanget min oppmerksomhet. Hun hadde nemlig kjøpt en kake på Marks and Spenser som hun passet på å ødelegge litt, og strø litt mel på. Der, så hadde hun løst problemet med hjemmebakt.

Barnas juleavslutninger kombinert med eksamen og stress på jobb ga ikke rom for hjemmebakt. Jeg undret meg over at det tydeligvis var innafor når en av fedrene alltid kom med konfekt, mens mødrene sto og vurderte hverandres medbrakte kaker. Bare for å ha sagt det, jeg vant aldri den konkurransen. Og det skulle det bli verre. Baker Hansen og en hvetestang var mitt bidrag dette året. Jeg vurderte helt seriøst å ødelegge hvetestangen litt for at de andre skulle tro at jeg hadde bakt, men slo det fra meg. Bestemte meg for å bite skammen i meg, og kom på juleavslutning med hvetestangen i pose fra Baker Hansen.

Det ble helt stille da jeg la posen med hvetestangen på bordet. Det var som om tiden sto stille. Jeg kunne kjenne blikket til de andre mødrene brenne i kinnene, og smilte stivt mens jeg forkynte at sånn ble det i år. Jo da, jeg kjente godt på å være den ene mammaen som ikke strakk til.

Håndfarget garn ❤️ Mine barn vet godt hva deres mor ønsker seg under treet.

Jeg hadde tolket blikkene feil. Til sommeravslutningen var det kun en mor som kom med hjemmebakt. Poser fra Baker Hansen florerte på bordet. En mor hadde med seg twist! Og vet du, vi hadde det ikke mindre hyggelig på avslutningene selv om det ikke lenger ble servert hjemmebakt. En god påminnelse om at ting trenger ikke være «perfekt» for å være mer enn godt nok. Og at mange av forventingene er det vi selv som pålegger oss. Kanskje vi burde være litt mer rampete, og gitt litt mer beng. Rett og slett være litt rampenissete?

Det kan jo være greit å huske på at så lenge ingen blir syke eller dør, så er det ingen alvortlig krise om du har glemt tyttebær til middagen. Det blir kanskje til en god historie, men ingen sykehusinnleggelser. Det er noe med å sette ting i perspektiv.

Mine juleønsker for i år er tid med familie, strikketøy, se noen dårlige julefilmer, spise mye god mat og få noen fine turer med assistenten.

Med det ønsker jeg deg en riktig god jul og håper du får mange gode dager og opplevelser. Ta vare på deg selv og de du er glad i.