Restegarnsprosjektet

 Jeg vet ikke hvorfor, men hekling har aldri fenget meg på samme måte som strikking. På 80-tallet heklet jeg bikini og sikkert noen rare luer eller hatter, jeg kan nemlig nikke gjenkjennende til noe av det jeg ser i motebildet i dag. Bikinien ble forresten bare brukt en gang. Den viste seg å være «ikke badesikker».

Jeg tror at det har noe med hvordan jeg holder heklenålen som har gjort at belastningen på håndledd og skulder har blitt for stor i forhold til strikking. I tillegg liker jeg også bedre den jevnere overflaten du får på strikkede tekstiler, enn den du får med heklede, spesielt når det er snakk om klær.

Skjørtet ble ferdig til slutt, det gikk egentlig overraskende fort når jeg først kom i gang.

Så kom VM og alle skulle ha bøttehatt! Nå kastet jeg meg ikke på trenden med rød, hvit og blå, - heldig var den som i det hele tatt fikk tak i garn. Men jeg fant ut at når jeg likevel hadde en del mørkeblått bomullsgarn liggende så kunne jeg jo teste ut denne bøttehatten da....

Det er jo ikke bare strikkefasthet som gjelder, det er også noe som heter heklefasthet. Første forsøk ble så stramt og trangt at det var bare å rekke opp. Neste forsøk resulterte i en bøttehatt som jeg «druknet» i. Istedenfor å hekle det hele på nytt, rakk jeg opp bremmen og et par ekstra omganger, og heklet bremmen på nytt. Hatten blir kun brukt i hagen, men ga til gjengjeld litt mersmak på hekling.

Jeg fant nemlig en metode hvor jeg bruker venstrehånden mer når jeg hekler, som gjør at jeg både sparer høyre håndledd og skulder. Og da ble spørsmålet, hva nå?

• 

• 

• 

Restegarns-skjørtet

Jeg har hatt liggende en del bomulls- og lingarn fra Rauma. Noe er fra tidligere prosjekter, andre fra planlagte, men aldri gjennomførte prosjekter. Nå var det på tide å se om noe av dette kunne få nytt liv i et restegarnsprosjekt.

Fra første gang jeg så Ingunn Birkelands imponerende heklede kjole, fra boken Ingunn Hekler, har jeg hatt lyst til å lage noe lignende. Vel, nå kom jeg frem til at jeg hadde mer enn nok garn til å hekle et langt skjørt og det fikk bare ta den tiden det tar.

En av de tingene som skiller strikking fra hekling er at om du har glemt å legge ut en maske eller har strikket to sammen ved en feiltakelse, er det mulig å fikse det til selv om du har rukket å strikke noen cm videre. Det nytter ikke når du hekler, det er bare å rekke opp og gjøre ting på nytt. Du kan sikkert legge ut en maske når du oppdager feilen, men med tilløp til OCD ved slike tilfeller og ødelagt nattesøvn er det bare en løsning, rekke opp og gjøre det på nytt.

Skjørtet er såpass tungt at det må oppbevares liggende for å ikke sige ytterligere. Det ble litt lenger enn det jeg hadde planlagt, men jeg likte de brede bordene på slutten. Jeg har ikke tenkt å rekke opp, - ei heller mistet nattesøvnen ennå.

En livbøye

Denne sommeren har rett og slett vært ekstra krevende fordi jeg står midt i en livssorg, og har erkjent at sorg er noe som kommer i bølger. Og den kom som en flodbølge denne sommeren. Dermed har heklenålen nesten fungert som en livbøye for å ikke la tankene fare, og la hodet få litt ro. Så det å hekle i vei, nesten uten annet mål enn å bruke opp restegarn, har vært en form for terapi i seg selv.

Heklingen har krevd en annen type fokus av meg enn det jeg opplever ved strikking. Jeg har heklet med garn som deler seg, og behovet for å følge med på om jeg hekler 2 masker i en eller ikke, har gjort at jeg ikke har kunnet hekle og se på TV på samme vis som tidligere. Det som har foregått i bakgrunnen kunne ikke være spennende, eller være på et språk jeg ikke forstår. Men det har vært godt for hodet.

En annen positiv ting jeg oppdaget ved hekling er at det er mindre belastende på skuldrene når det blir stort, fordi du sitter ikke og holder på hele arbeidet, kun en liten del av det.

• 

• 

• 

Tilpasning

Jeg har tatt utgangspunkt i antall masker og økninger fra Ingunn Birkelands oppskrift i boken Ingunn Hekler, men jeg begynte å øke litt før. Fordelingen på stripene er basert på hva jeg har hatt tilgjengelig av hver farge. Noen farger har gått ut av produksjon, mens andre har jeg fylt på litt mer av for å få en form for balanse.I tillegg droppet jeg knappestolpen fordi jeg ville at skjørtet skulle sitte stramt over hoftene, og valgte å sy inn en glidelås istedenfor.

Fordi skjørtet blir såpass tungt har jeg sydd inn en strikk i linningen, men ser at jeg kunne ha strammet strikken enda mer. Det kan jeg alltids endre på dersom jeg finner ut at skjørtet ikke holder seg på plass selv med strikken. Nå skal det sies at jeg ikke helt vet når og hvor jeg kommer til å bruke dette skjørtet. Jeg får sånn i syden -følelse, du vet, klær du kjøper på ferie, men aldri bruker hjemme.

Men det var såpass gøy å lage at jeg nesten kunne ha laget et i en kortere variant, som nok ville være enklere å bruke til hverdags – også her hjemme.

Den beste Assistenten, aldri langt unna.

Det beste er likevel at jeg har fått slanket garnlageret mitt betraktelig, og ikke minst fått kjenne på verdien og terapien som kan ligge i et håndarbeid. Men det neste prosjektet må nok være i ull, for Albert foretrekker helt klart at matmor jobber med noe som lukter av sau.