Strikker du på bestilling?

Jeg la nylig ut ut et innlegg om at jeg IKKE strikker på bestilling, og nevnte i samme innlegg at jeg aldri hadde blitt tilbudt en kompensasjon jeg syntes var fair for tiden og kompetansen som lå bak arbeidet. Jeg fikk noen reaksjoner på dette med kompensasjon som jeg har lyst til å reflektere litt rundt.

La meg først understreke, jeg synes det er flott at det finnes folk der ute som både synes det er fint og  meningsfullt å strikke for andre. - Jeg har truffet på mange av dem, de elsker å strikke, må ha noe i hendene, og det spiller ikke så stor rolle hva de strikker. En jeg traff, erkjente dog at etter den 12. Marius-genseren så kjente vedkommende på en trang til å strikke noe annet. Det er viktig å understreke at flere ga uttrykk for stor glede av å kunne strikke for andre, og finansierte hobbyen sin på det viset. De så på det som en "vinn vinn" situasjon.

Og ingenting er bedre enn når alle parter føler at de sitter igjen med noe de er fornøyde med.

Nå er vi er heldigvis ulike, det er noe av det som gjør menneske-møter så spennende. Noen kjenner vi oss igjen i, andre har vi lite til felles med. Det går som regel fint å leve sammen likevel. Alle kan ikke strikke, ingen kan alt, men hva gjør man da når man virkelig ønsker seg noe, men har ikke kunnskapen som kreves for å lage det selv?

Strikkegensere har blitt mote og dermed har interessen for å skaffe seg hjemmestrikk økt.

Skaperglede og terapi

Nå strikker jeg lite i forhold til tidligere av helsemessige årsaker, det kan gå både dager og uker uten strikking, så tiden jeg har med strikketøyet er "hellig". Men det er egentlig irrelevant i denne sammenhengen. Selv tilhører jeg dem hvor skaperglede og rekreasjon er sterkt knyttet til frihet. Det vil si, ingen forpliktelser. Ingen avtale om at det behøver å bli ferdig noensinne, frihet til å endre og justere etter eget forgodtbefinnende, og velge farger og materialer etter eget hode og hjerte. For min del er det å skape noe nytt viktigere enn selve strikkingen. Det handler mer om at jeg tilfeldigvis har valgt garn for å teste ut en ide, men det kunne vel så godt endt med lerret og pensler, eller tekstil. Håndverket er på en måte et verktøy for å uttrykke en ide eller et uttrykk. Så fort jeg får forpliktelse inn i dette, forsvinner alt det jeg setter pris på, skapergleden, rekreasjon og det terapeutiske i håndverket.

Det er noen som klarer å balansere forpliktelser og strikke-oppdrag med kreativitet, - jeg er ikke en av dem.

Hensikten med bloggen har vært å spre inspirasjon og håndarbeidsglede. Oppskriftene og bildene jeg deler er ment som et utgangspunkt for at du selv skal få erfare gleden i å velge farger etter eget hjerte og gjøre prosjektet til ditt eget. Det er slow fashion som du lager selv.

Kompensasjonen

Så var det dette med kompensasjon. For noen vil du aldri kunne tilby nok, fordi oppdraget blir så lite lystbetont at de heller gjør noe annet.

Det er jo også måten spørsmålet stilles på som kan være en trigger for mange, "Kan ikke du bare" som gjør at mange som strikker sitter igjen med en opplevelse av at tiden og kompetansen deres blir vurdert som lite viktig. Og det oppleves ofte som lite greit. 

Håndverkerlønn vs strikking

Et av argumentene som kom opp var at sammenligningen mellom håndverkere og strikking var urimelig. Jeg er helt enig i at man ikke kan sammenligne en håndverker som skal ha dekket inn MVA, sosiale kostnader, regnskap osv med en hobby-strikker som ikke betaler skatt av oppdraget.

Min erfaring er at de fleste som tar strikkeoppdrag gjør dette på hobbybasis for å finansiere hobbyen sin. Og det er sjelden de store summene det dreier seg om. Driver man derimot masseproduksjon skal man være forsiktig, - fordi det kan bli dyrt å tulle med skatteetaten.

Arbeidene mine er ofte detaljerte og tidkrevende å lage. De er lite egnet for masseproduksjon. Det er heller ikke ønskelig. Dette er ment å være håndarbeidsglede og slow fashion som du selv lager.

Markedet bestemmer

Selv om det oppgis for beskatning vil noe arbeid aldri fullt ut kompenseres i forhold til tidsbruken. Brodering av bunad har mange av de samme utfordringene. Jeg hadde flere som broderte for meg, det var viktig for meg at alt foregikk i ordnede former, samtidig som tjenesten hadde en smertegrense i forhold til når det ikke lenger var betalingsvilje hos kunden. Det er til syvende og sist markedet bestemmer hva du får solgt en vare eller tjeneste for. Vi kan diskutere om det er greit eller ikke, men det er også opp til den enkelte om de synes det som tilbys er en fair kompensasjon. Noen er fornøyd om de får dekket kostnadene til hobbyen sin, andre synes ikke det er verdt strevet - og da takker man nei til oppdraget. Det må også respekteres.

Du kan jo ta det med deg over alt

Jeg har lyst til å utfordre argumentet om at du kan ta det med deg over alt. At du ikke skal kompenseres fordi du kan strikke på bussen eller kafeen? Tja, at strikketøyet kan tas med over alt er en sannhet med modifikasjoner.  For det er ikke ethvert prosjekt du kan ta med deg overalt, det er for stort, for komplisert for tv-titting, ikke nok lys etc. De fleste som strikker vet at et strikketøy har ulik vanskelighetsgrad, og har ulike faser av krav til konsentrasjon og omfang. Strikkere har også ulikt ferdighetsnivå, og oppdragets vanskelighetsgrad vil oppfattes ulikt avhengig av hvem du spør.

Mange har flere strikketøy nettopp av den grunn, noe de kan ta med seg på toget - dersom de ikke tar toget til Oslo i rushtid - også kalt sild i tønne- da er du ofte heldig om du kan lee på tærne. De har et de kan sitte med i sofaen og konsentrere seg om, et for tv-titting osv. En genser i sluttfasen er tungt å arbeide med, og neppe noe du tar med deg i et familieselskap. Og det er heller ikke i alle familieselskaper det er greit å ta med strikketøyet.

Men hva da med de som jobber med pc som verktøy? Når jeg er på kafe sitter det alltid flere med pc, tydelig på jobb.  Flere sitter og jobber i lag, spiser lunsj og ser ut til å ha det riktig så hyggelig. En laptop kan du ta med deg på kafe, i sofaen, på stranden - (du kan koble deg til internett via mobilen), så egentlig kan du jobbe hvor som helst. Skal du da ha fullt ut betalt når du kan sitte på kafe?

Kompetansen som kreves for å utføre arbeidet er den samme uavhengig om den skjer på kafe eller på et kontor.

Poenget er at om du ønsker hjelp med noe du ikke kan utføre selv, enten det er IT, klipping av hår, regnskap, snekring, reparasjon av bil, advokatbistand eller strikking, så må du være beredt til å betale for det. For du ber noen om å utføre noe du selv ikke kan, og betaler ikke bare for tiden, men også for den andres kompetanse. Hvor mye du er villig til å betale for tjenesten er opp til deg, på samme vis som det er opp til den andre å akseptere tilbudet eller takke nei. Jeg forventer aldri at andre skal stille opp tilnærmet gratis fordi jeg ikke kan, det handler slik jeg ser det i bunn og grunn om respekt for andres tid og kompetanse. Jeg er åpen for at jeg ikke alltid har kunnskap om hva jeg egentlig ber om. En liten jobb, - bare flytte en liten vegg -kan vise seg å være en kjempejobb. (Spesielt om veggen er en bærevegg, snakker av erfaring.) Et "lite strikkeoppdrag" kan vise seg å innebære 100 timer med pinnene.

For uansett hvordan du snur og vender på det så er strikking en tidkrevende aktivitet- og det skulle bare mangle at den som legger igjen all den tiden og bruker kompetansen sin, sitter igjen med noe som oppleves som en fair kompensasjon. Hvor mye det er eller burde være legger jeg meg ikke opp i. Det får være opp til hver og en hva de måtte mene det er, enten du er kjøper eller strikker.  Det viktigste er at alle parter sitter igjen med noe de er fornøyd med.