Jeg har et mål om, i løpet av vinteren, å få brukt en del av tekstilene som har hopet seg oppgjennom flere år. I dette stoff-lageret ligger det både mange planer og gode øyeblikk med inspirasjon. Jeg kan vel trygt si at stabelen med tekstiler også er et uttrykk for tidsoptimisme. For det er jo et men. Tiden strekker liksom aldri helt til, og så skjer jo det som ofte skjer, nye prosjekter sniker i køen også blir noe liggende så lenge at du ikke lenger husker hva du hadde tenk

Jeg forsøker å leve etter "Ta vare på det du har, eller lag noe du ønsker å ta vare på". Nå skal jeg ikke påstå at jeg aldri kjøper noe nytt, men jeg velger ofte klær i god kvalitet og fasong som jeg vet at jeg kommer til å bruke i mange år. Klær jeg kommer til å ønske å ta vare på. En av utfordringene med klær i dag er at de er så rimelige at det i mange tilfeller ikke lønner seg å dem sende til reparasjon, fordi det vil være billigere å kjøpe nytt. Men saken blir en litt an

Det er ofte ikke så mye som skal til før et plagg føles, sitter bedre eller ser bedre ut på. Og det at det føles og sitter godt er også ofte nøkkelen til om noe blir brukt. I egen garderobe har jeg jevnlig en gjennomgang av klær som jeg reparerer og justerer på for å kunne beholde dem litt lenger. Det beste for lommeboken og miljøet er jo at vi bruker klærne våre lengre. Da må vi også ta vare på dem.

Du vet når du går inn i et prøverom og ender opp med å få buksene knapt opp til lårene. Jeg har stått i prøverom, halt og dratt, nesten stanget hodet i veggen i et fortvilet forsøk på å tvinge bukser over lårene. Og der, nesten etter at hempene har røket så sitter den som støpt i livet. Utfordringen er bare at lårene mine er uten blodtilførsel. Og passer buksen over lårene, da må den gjerne snurpes inn andre steder. Med mange nok sånne opplevelser er det lett å tenke at det

Jeg får ofte spørsmålet om jeg ikke savner bunadsømmen, eller det å sy. Selvfølgelig er det mye jeg savner.