Tidligere hadde jeg en jobb som krevde en presentabel garderobe, i kombinasjon med at den burde være praktisk i forhold til at jeg reiste en del i jobbsammenheng. Jeg ble god på å pakke smart, lite og praktisk. Alt skulle kunne mikses og brukes om hverandre, gensere, skjørt, bukser og jakker. Du trenger faktisk ikke så mange plagg for å ha mange variasjons muligheter.
Men fordi jeg måler under 160 cm på strømpelesten har jeg hatt behov for å justere og endre på mye av det jeg kjøper ferdig. De som syr selv vet hvor "klønete" det er å legge opp ermer med mansjetter. Å sy fra bunnen av syntes ofte som en bedre løsning, da fikk jeg i tillegg de fargene og snittet jeg ville ha på klærne mine. Bonusen var at det var alenetid med symaskinen, som på den tiden var synonymt med pause fra jobb og eposter.
Men så er det det da, kroppen forandrer seg, selv om du holder deg i aktivitet, gjennom et langt liv. Klær som satt som et skudd for 10 år siden strammer på nye steder. Nylig ble jeg både veid og målt, noe som konkluderte med at jeg har mistet en høydecentimeter, men derimot fått noen ekstra rundt livet.
En venninne av meg kommenterte en gang at etter en viss alder er det akkurat som om kjøttet løsner fra beina. Jeg humret litt da hun sa det, jeg humrer ikke like mye nå, for jeg forstår bedre hva hun refererte til. Jeg kaller det før og etter overgangsalder hvorpå kroppsfettet har vandret og samlet seg på nye interessante steder. Og hvor vektendringer (les økninger) har en større sannsynlighet for å bli værende enn tidligere.
Disse ullbuksene ble sydd før overgangsalder i en periode hvor alt var veldig stabilt. Så stabilt at jeg ikke syntes det var bryet verdt å legge inn litt ekstra sømmonn i et par ullbukser av god kvalitet, for bare tanken på at de noensinne skulle bli trange var antageligvis litt fjern. Eller så var jeg bare litt fjern når jeg sydde. Ikke godt å si, men nå var de ikke bare trange for noe hadde altså skjedd med magen. Den hadde blitt større og mykere, og dermed hang den over linningen. Linningen på buksen gikk også ned midt foran, noe som forsterket følelsen av at ting tøt ut. Det irriterte meg for buksen hadde jeg ikke lyst til å legge bort. Sydd i ren ull, og foret til knærne, var det den perfekte vinterbuksen.
Nå hadde jeg også sydd en vest, jakke og et skjørt i samme tekstil. Vesten var litt trang, men kunne som jakken bli grei med noen justeringer. Skjørtet derimot var jeg mest overrasket over at jeg i det hele tatt fikk igjen glidelåsen på. Å sitte i det turte jeg ikke å forsøke. Det siste året har jeg vært langt mindre mobil enn normalt, og håpet er at dette skal bli bedre innen høsten. Men, det er fortsatt ingen garantier for at buksen vil føles bedre neste vinter. Her var det bare å ta saksen fatt og ofre et skjørt.
Etter å ha sprettet av linningen sprettet jeg foret fra hverandre. Dette ønsket jeg å sy nytt da det bar tydelig preg av å ha blitt strukket og ville revne på et eller annet tidspunkt. Foret til buksen, som ble sydd i viskose, klippet jeg til sammen ca. 4 cm større enn det som hadde sittet i buksen før. Sømmonnet i sidene på buksene var som sagt ganske sparsommelige, men jeg klarte å legge sømmen litt lenger ut og fikk ca. 1,5 cm mer vidde i buksen over hoftene. Ikke mye, men det hjalp på komforten sammen med et litt større for.
Skjørtet ble sprettet fra hverandre, plukket fri for tråder og dampet. Glidelåsen i skjørtet ble reddet og kan brukes til noe annet senere. Linningen klippet jeg av tekstilet fra skjørtet. Denne forlenget jeg med opptil 6 cm på høyden midt foran, mens det i sidene holdt med å forlenge den med ca. 3 cm. Det sier noe om hvor skjev den var. Bak var det mye mindre forskjell enn foran.
Øverst i linningen satte jeg en flat knapp og stoffhempe på innsiden. Det er praktisk hjelp til å lukke buksen på toppen før du trekker opp glidelåsen. Tidligere hadde jeg en vanlig hempe, men denne løsningen la seg bedre bak glidelåsen som går helt opp.
Nå er jeg strålende fornøyd med å ha fått bittelitt bedre plass i buksene, og en linning som holder magen på plass inne i buksene. Nå spørs det om jeg ikke må kikke litt nærmere på jakken, og se om jeg ikke skal blåses litt støv av den. Fikse på gamle ting er faktisk overraskende givende. Det er noe med å ta vare på det vi har, og bruke det lenger, før vi skaffer oss noe nytt. For denne buksen, den kommer jeg til å bruke så lenge jeg får igjen glidelåsen.
Comentários